Tidlig på vinteren 2002 hørte jeg en veritabel koloss av en brent
demo laget av et band med et navn som vekte til live minner om
fylleorgier hvor dagen derpå var preget av nettopp bandnavnet til
denne kvartetten fra Svelvik i Vestfold. Så huka vi de inn til
festivaljobb samme året og de beviste at de faktisk er Norges
tyngste rockeband, som de selv hevder. Debutplata deres, minialbumet
"Tömmermenn", som de slapp ut omtrent på samme tida var også laget
av slikt materiale som får flass i hodebunnen til å ramle av
fortere, murpuss til å løsne, maling til å kveile, og ørepropper er
anbefalt for de hjertesvake mens Tömmermenn dampveivalser kroppen
din med sitt desibelmonster.
Eller for å si det på en annen og mer billedlig måte: I skauen rundt
Svelvik har noen gutter løpt rundt siden de var småtasser, de har
pissa på alle trær for å markere reviret sitt, slått og sagd på alt
som kunne lage lyder, og sørget for at akkurat denne skauen var
fysisk tom for andre menneskeskapninger enn seg selv ved å bruke
rein skjær skremselstaktikk. De eneste som turte å bli igjen var
noen robuste muskelkladder - Tömmermenn! I voksen alder måtte
guttene få utløp for innestengt gutteadrenalin på andre måter: de
startet et rockeband, de kalte selvsagt bandet Tömmermenn, og
selvsagt måtte bandet bli like muskuløst, robust og tungt som
tömmerhoggerne de traff i skauen som unge. Deres første utspill på
platefronten var som en slegge over leggen, som en dampveivals over
en erigert pikk, som en bautastein over en mygg.
Tida går og går og plutselig er vi i 2006: Jeg har sett Tömmermenn
to ganger til live etter deres fryktinngytende oppvisning på Rjukan
Rockfestival 2002, blant annet på Alfred i Hønefoss, de har gitt ut
sin første fullengder med "Tolv volt" i 2004, og de har fått
platekontrakt hos Sandefjord-baserte Piraya Music, i tillegg til
solide distribusjonsavtaler; management og bookingselskap er også
spikret.
Det som har vært så fantastisk med Tömmermenn er at soundet deres
ikke ligner på noe annet. Vi kan finne noen syltynne likheter i
massive Soundgarden og ærverdige Seigmen, spesielt fordi de også
hadde norske tekster i tidlige dager og var litt grunge-influerte,
men Tömmermenn er likevel noe så sjeldent som et totalt egenartet
tungrockband. De havner liksom i sin egen lille genre mellom metal
og hardrock, men hvor tyngdepunktet ligger uendelig mye høyere enn
for de aller fleste andre band. Bassen til Fredrik Nygård (Nyegaard??)
er mikset så høyt at det rumler og rister i huset selv om den
avspilles på lavt volum, trommesettet til Jørgen Honerud er digert
og er stilt inn på massiv destruksjon av organisk materiale så vel
som bygningsstruktur, gitarveggen til Rune Henden høres ut som en
riffbefengt tordenbyge få meter unna på full fart mot helvete og
sanger Geir Berntsen jobber som besatt for å overdøve infernoet.
Alle elementene i dette soniske Mordor-beistet til Tömmermenn er
like viktige, men hvis du plasserer dine ører på stilker vil du høre
at Berntsen synger på norsk, og at tekstene er oppsiktsvekkende
sterke i hardrock-sammenheng. Jeg tror, er egentlig ganske sikker på
det, at disse tekstene vil bli gitt ut om noen år i bokform og at
noen konservative rikssynsere vil få øya opp for hvor bra lyrikk som
serveres av rockeband her hjemme, med tekstene til Tömmermenn som et
prima eksempel.
Men så til bandets nye plate, "Urbant helvete". Siden sist har
trommis Jørgen Honerud forlatt bandet, og startet opp utmerkede
Angry Brew, en plate som forøvrig er omtalt her i weben. Han er
erstattet av Robert Johansen, uten at det har hatt noen innvirkning
på det vanvittige trommeskyvet bandet er kjent for. Tekstene er like
sterke, om ikke sterkere, som tidligere; og ofte mørke og nifse
bilder av mennesker i krise eller et samfunn i forfall. Sjekk ut
denne som et eksempel, hentet fra låta "Slutten kaller":
Kroppen lutet, alt håp er visnet. Alt er tapt, alt er mistet. Valget
tas, slutten kaller. Broen sier hopp, men han blir. Elven sier kom,
men han står. Vind presser på og han glir. Grumset, slukes hans liv.
Ser i speilet, synet svikter. Slår i veggen, gråten brister. Valget
tas, slutten kaller.
Begge de to foregående utgivelsene til bandet har hatt utrolig
sterke låter, men "Tolv volt" var ujevn, spesielt med tanke på at
tre av de beste låtene faktisk var hentet fra det første
minialbumet. Denne gangen er det annerledes, det finnes ikke
fyllstoff overhode på plata. Det eneste jeg har å klage på er
strykerne på slutten av siste låta, men jeg overlever det. Soundet
er mindre primitivt enn tidligere, noe noen kanskje vil synes er et
skritt tilbake for bandet, men jeg synes, etter noen
gjennomhøringer, at det er en styrke. Bandet scorer positivt på at
de har tillagt lydbildet litt finesse. Det står forøvrig godt i stil
til det formidabelt tøffe plateomslaget og layouten generelt på hele
greia. Bandet har blitt litt sci-fi siden sist, med androidene,
logoen og det futuristiske skjemaet vi finner i coveret. Musikken
har faktisk også fulgt etter og blitt litt futuristisk. Gitarriffa
for eks., som det har blitt langt flere av siden sist, har blitt mer
mekaniske, mer strukturerte, mer metal-aktige, men det passer
svimlende godt til den ekstremt feite rytmeseksjonen. Soundet minner
meg faktisk litt om det beatet som den store tunge plastmaskina på
jobben min lager, og det lukter også feit olje av Tömmermenns musikk
så sammenligningen er helt grei, for min del.
Mens jeg tidligere kom meg fort inn i musikken til Tömmermenn, har
jeg denne gangen jobbet mer med det samme. Låtene virker å være bygd
opp på en smartere måte, og man får etter noen runder på repeat
følelsen av at dette er musikk som har funnet seg en ledig celle i
kroppen din og som er fast bestemt på å bli der. En svakhet med
musikken til Tömmermenn er muligens at den MÅ spilles høyt, for å
avdekke alle de sugende magefølelse-effektene, men det er vel ikke
mange som kjøper plater med dette bandet som har noe ønske om å
spille det lavt. Best er de selvsagt live, med en massiv PA-rigg i
ryggen, men et ordinært stereoanlegg holder også i massvis, bare man
skrur opp bassen litt. Vel, plata startet med riffmonsteret
"Svart-hvitt". Fundamentet er på plass umiddelbart. En god start er
halvvegs ferdig sies det, men i denne sammenheng varer det plata ut.
For hver gjennomspilling sitter flere og flere detaljer, stemmen til
Berntsen flerrer opp lufta, bassen buldrer, trommene hamrer og
gitaren hveser - Tömmermenn stanser ikke dommedagsytringene sine før
det har gått 46 mesterlige minutter, men da er du jaggu sliten og!
De fire første låtene, "Svart-hvitt", "Levende", "Slutten kaller" og
tittelkuttet, pluss "Et menneske", "Rett" og den seigt messende
"Danser" er nok de beste, under tvil, men som sagt: her finnes ikke
fyllstoff. Hvis du bare skal en eneste tungrockskive i samlinga di,
så kjøp denne - det er ikke kødd! |
