|
Man kan bli så
sint når man får høre hva bandet har møtt av hindringer i karrieren.
Live er Tømmermenn blant de beste vi har å by på, noe bransjen ikke
skjønner. Festivaler avviser, selskaper fnyser, medier vrir seg unna
Det blir det forhåpentligvis en slutt på snart da bandet har vunnet
publikummet over og mere til. Du får helt sikkert muligheten til å
sjekke ut bandet live i nærmeste framtid, og er du tilhenger av
metal, er Tømmermenn et , om ikke det, tyngste alternativet Norge
har å by på. De knuser det meste. Stemningsfult, mørkt, koselig,
depressivt, svart....Tømmermenn på scenen er bedre enn tømmermenn
dagen derpå. Club Berg, Grimstad, en fredag i mars; den 21ste for
uinvidde. Kvelden var kjølig men frisk. Jeg strevde litt med å finne
lokalene til det som skulle, ifølge Geir (Tribute) huse et av, om
ikke landets beste live band. De kalte seg Tømmermenn. Snodig. Min
makker og jeg ankom lokalet rundt ni. Bandet møtte oss, utvekslet
noen ord for så å trekke seg litt tilbake. De skulle ha mat. Det var
det de sa. Etter kveldens konsert er det med undring jeg spør meg
selv om de er jordiske. Tar jeg det for langt nå? Bandet var, etter
å ha konsumert kveldens meny, klar til å trollbinde et variert
publikum denne kvelden. Lokalene var fint dekorert, huslig om du
vil. Jeg fant det bekvemt og stedet hadde en atmosfære som minte meg
om noe. Klarte ikke helt å finne ut hva.... Uansett; klokken snek
seg mot en halv time før midnatt. Disse fire "personene" inntok
scenen. Fire personer som helt og holdent åndet det de mestret. Fra
første taktslag var jeg solgt. Man kunne ikke stille opp i mot dette
drammensmonsteret. Ikke at på noen måte humøret mitt falt; det ble
bare så rart. Alt ble vagere; jeg kunne ikke huske hvor jeg var....
Denne sangeren hadde for vane å utlevere seg selv. Følelser var et
nøkkelord. Han snek seg rundt sinnet ditt og snakket til deg med sin
mørke, dominerende og myndige røst. I et lite øyeblikk kunne jeg
skimte folk rundt meg. Tilstanden jeg var i, ble delt av flere. En
kollektiv rus kanskje? Tømmermennsalven. Man gnir den rundt
tinningen, lar den virke noen minutter og vips; man har kommet seg
inn på de ukjente arenaer. Suggerende bassrytmer, en habil
framførelse av denne Fredrik. Sammen med taktlederen, la oss kalle
ham "Jørgen" for anledningen, utgjorde han bandets grunnvoll.
Gitarmannen stod bare der. Hugde løs på instrumentet sitt med en
overbevisning om at den ville ham vondt. Rått og brutalt. Ikke som
de andre tre. De representertenesten en egen avdeling. Rolig,
behersket, mørk. Orkesteret var ikke, på noe tidspunkt, usikre på
hva de var gode for. Denne kvelden kjente jeg at min elsk til
musikken, -å musikken!-, våknet igjen. Ingen trang til å konkludere,
kritisere, bare oppleve, nyte og elske. Jeg oppfattet lite av de
tilstedeværende. Rart men deilig. Tilstanden jeg ble kastet ut i,
minnet meg om en annen opplevlese jeg hadde i en tidligere sak for
mange år siden. Følelser var også da en viktig ingrediens. Thule var
det. Thule fra Honningsvåg. Ja. ja. La oss nå ikke miste sporet
helt. Det ble vist spilt mange forskjellig låter, sanger, eller
tracks; det er så ulidelig mange former for forståelse disse dager.
Jeg var ikke kapabel til å spore disse "tracksene". Helheten var
vidunderlig. Ikke bare utgjorde denne helheten en trang til å være
glad, men i motsetning til gruppens ståsted, var jeg i en strålende
atmosfære. Mitt oppdrag. Det måtte ikke vike. Jeg falt lett bort fra
hvorfor jeg var her. Makkeren min var borte. Alle var borte. Scenen
inneholdt kun disse fire. Hvorfor har ikke folk ellers rundt omkring
i det norske land oppfattet og opplevd det jeg har? Hvorfor er ikke
disse å se utenpå alle publikasjonene? De er for farlige fikk jeg
vite. I hele åtte år har Tømmermenn kjempet mot systemet. Men som
alt det andre fæle jeg har vært vitne til, føyer denne saken seg inn
i rekken av uløste mysterier. Skulle man ikke få oppleve Tømmermenns
Inferno? (he-he) Det ble visst avslått. Farlige sier jeg.
Utradisjonelle. Ukonvensjonelle. Jeg ble tvunget ut av rusen da jeg
måtte tiltrede et ærend av nødvendig karakter. Etter endt
porselensbesøk, var jeg , før jeg visste ordet av det, tilbake foran
scenen, svøpt i denne merkelige atmosfæren. Fra konsertens
begynnelse til slutt var jeg ikke i nærheten av å kjede meg. Jeg
følte dog at de fleste ikke forstod det jeg hadde forstått med en
gang. Det tok liksom litt tid før alle hadde blitt fanget. Var jeg
svak?.... Min misjon var nå helt klar. Tømmermenn to the people. Tre
ekstra framføringer måtte de fire gjennom. Det overbeviste
publikummet svevde sammen med gruppen. Rusen var på vei til å avta
noen minutter etter at det var klart at det ikke var energi til
overs i bandet. De fleste fløt ut i natten, mens vi som var solgt,
tilbrakte lang tid sammen med lederene. Tømmermenn. Kvelden var
fortsatt veldig nedkjølt da vi ble vist ut av lokalet. Inne i oss
var det derimot varmt. Det var det også dagen etterpå; selv jeg som
er avholdsmann synes det var ok å ha Tømmermenn i hodet. |